Finnmarksløpet 500 – 2017

Reisen mot Finnmarksløpet har vært både kort og lang. Vi fikk vår første siberian i januar 2013. Året etter hadde vi plutselig fire siberians, og etter det har det bare økt.
I starten fikk vi låne noen erfarne hunder, men fant raskt ut at vi ville satse med egne hunder. Enden på visa var et kull for å bygge på spannet og så satse på noen mindre løp først, for så etterhvert å kvalifisere seg til Finnmarksløpet 500.
(Fremhevet bilde, fotograf: Katelin Pell)

Finnmarksløpet 500 2017;
Navn:
Jonny Mikalsen (nr. 127)
Distanse:
 546 km
Gangtid: 66 t 47 min
Samlet pause: 34 t 13 min
Plassering: 44/44 (62) – 42 i NM (18 spann  brøt)
Hunder: Sky, Bella, Arn, Aramis, Aske, Atlas, Gorm, Amarok.
————————————————————————————————————————-

Kart over løypetraseén – FL500 i gul (Finnmarkslopet.no)

For å komme så langt, ligger det mye trening og tid bak, og ikke minst utgifter til drivstoff. Det skal også en hel del utstyr til, vaksiner, barmarksvogn, slede osv.
Vi bor ikke ideelt til for å kunne trene på barmark, så Jonny må kjøre minimum halvannen time (hver vei) for å kunne trene med barmarksvogn. Dette resulterer i at man ikke ser så veldig mye til hverandre i hverdagen når begge er i full jobb, og ettermiddagene etter jobb går med til transport og trening av hundene. Denne høsten ga flere utfordringer i at snøen lot vente på seg (leeenge, som i resten av landet…), det ble etterhvert isbelagte grusveier og heller dårlige treningsforhold. Når snøen tilslutt kom, kom den i så store mengder at det skapte andre utfordringer.

«Vogntog» på tur…
Oppstart av høsttrening i Dåfjord.
Høsttrening i september i Målselv
Høsttrening i september i Målselv.

Som en nyoppstartet liten kennel er det mye utgifter, og vi søkte derfor etter sponsorer (både store og små), for å nå målet vårt. Vi forventet ikke mye, men responsen har vært overveldende og vi er supertakknemlig og rørt for alle som har strekt ut en hjelpende hånd og vist oss støtte! Vi må takke våre samarbeidspartnere og sponsorer så mye, uten dere hadde dette vært MYE vanskeligere for oss, kanskje til og med umulig!

Tusen takk til;

  • Brødrene Karlsen Anleggsdrift AS, vår hovedsponsor.
  • Sondre, sponsor til Aske.
  • Isak, sponsor til Bella og Isa.
  • Marion og Thorbjørn Eriksen (mamma og pappa) takk for all hjelp, støtte og strikkautstyr (luer, gensere, lester osv.)
  • Osvald (pappa) og Siv Mikalsen, takk for all støtte, gode ord og sponsor til Sky.
  • Trond og Grethe Welde, familien til Athene Jelly, for sponsing til flokken.
  • Jon Pedersen på Hansnes for sponsing til flokken.
  • Tony og Simon Pedersen på Senja for sponsing til flokken.
  • Våre gode venner hos Skogheim husky for mekking av logo i refleks til parkas og lue og generelt trivelige folk og turkamerater.
  • Våre gode venner Peter og Emma hos Azgard siberian husky kennel for gode tips, råd og noe utstyr.
  • Og sist, men ikke minst, vår mentor og støttespiller, superhandler og gode venn Tore Albrigtsen! Tusen takk for all hjelp, støtte, gode råd og tips og lån av både slede og utstyr.
Høsttrening i Pasvik i oktober.
Høsttrening i Pasvik i oktober.
Høsttrening i Pasvik i oktober.
Høsttrening i Pasvik i oktober, her er bilde fra da vi besøkte Ellentjern.

Januar er starten på løpssesongen her i nord, og Jonny skulle i år kjøre Beaskadas 300, etappen på 220 km med 8-spann. Dette skulle vise seg å bli vanskelig. Først ble løpet utsatt en dag pga. dårlig værmelding, for så å bli utsatt en uke. Det gjorde at Jonny (og mange andre) ikke fikk kjørt løp, og flaks var vel det, for den helga bestemte mini seg at hun skulle komme, noen dager etter termin 😉

Spannet i fint driv noen mil etter start på runde en av 17-mila på Troms Quest 2017. Foto. Edel Marit Nerdrum

Helga etter gikk Troms Quest av stabelen, og siden mini var kommet, fikk Jonny kjørt 17-mila her, eneste løpsgjennomkjøring før Finnmarksløpet. Han har ikke fått noe særlig med langkjøring heller, og ikke nært den mengden med trening som han skulle ønske, men planen var da å gjennomføre Finnmarksløpet med mye og nok hvile, slik at hundene skulle få en god opplevelse.

Fornøyd kar i mål søndags morgen.
Foto: Gisle Mjaatvedt

Hundene som skulle gå Finnmarksløpet besto av unge og uerfarne hunder, bortsett fra ledertispa vår Sky. Hun har gjennomført både Finnmark 1000 og Femund 600, pluss en rekke andre langdistanseløp (hos kennel Ulveblikk).
Atlas, Aramis og Gorm gikk alle sitt første løp på Troms Quest. Gorm har kun vært hos oss siden august 2016, men har vist stort potensiale og vi har stor tro på han og Atlas og Aramis er ikke fylt to år enda (de blir to år i slutten av april).
De andre gikk flere løp i fjor og året før (lengste løpet var 17-mila på Troms Quest).

Treningstur på Ringvassøya i februar.
Foto: Sandra Gollor
Treningstur på Ringvassøya i februar, herlig når sola er tilbake.
Treningstur på Ringvassøya i februar. Vi har ingen scooterspor eller løyper, så alt må lages selv. Og i tillegg får hundene mye variert terreng, opp og ned og islagte vann.
Treningstur på Ringvassøya i februar.

Aske derimot, har gått 6-mila hos oss som unghund, og andre løpet hans var 17-mila i år. Han kom først tilbake til oss i påska 2016. Han har ikke det samme grunnlaget som de andre hundene, verken når det gjelder trening eller muskelmasse, men han har kommet veldig langt på et år. Han er en stor ressurs i spannet, så vi valgte å ta han med på løpsspannet.

Treningstur i indre Troms i februar/mars, siste langtur før Finnmarksløpet.
Foto: Sandra Gollor.

De siste ukene før Finnmarksløpet ble det gjennomgått lister, regler for løpet, utstyrssjekk osv. Det ble pakket sporadisk, grublet og trent når det var mulighet for det.
Så skjer det alltid ting som passer maks dårlig på dårligst mulig tidspunkt, og det var ikke annerledes denne gang heller. Bilen viste seg at den ikke kunne brukes til å kjøre rundt halve Finnmark med, og da måtte en ny nødplan iverksettes. Dette endte med at Jonny fikk slå seg sammen med Sandra Gollor og fikk Tore Albrigtsen som handler, han handlet altså for begge. Jonny og Sandra har trent mye sammen både i høst og vinter, så dette ble vår slagplan.

Siste langtur før Finnmarksløpet.

Jonny kom til Burfjord tirsdag før Finnmarksløpets start, og onsdag ankom Tore og Sandra. Silje sin mamma hadde kokt en STOR kjele med kjøttsuppe, og denne ble satt til livs før hundene ble pakket på bil og kjørt til Pre Race Check i Langfjordbotn hos Peter og Emma (Azgard siberian husky kennel). Alle hundene besto vet.sjekken, så da var de klar for start lørdag. Senere på kvelden ble det pakking av depotsekker, snackeposer, organisering av innhold i sleder og annet småpjusk.

Flokken på oppstalling i Burfjord hos mamma og pappa (Marion og Thorbjørn).
Pakking av snacking.
Depotsekker nesten ferdig.

Torsdagen gikk med til innlevering av depotsekker i Alta, innsjekk av kjørere og obligatoriske møter halve dagen, før det var startbankett på kvelden. Startrekkefølgen ble også lagt ut. Fredagen gikk med til å pakke siste rest av slede, gå gjennom kart og sjekkpunkt, festing av reklamemerker på luer og generelt siste finpuss av det meste. En rolig oppladning for både to- og firbeinte.

Utlevering av startnummer på startbanketten i Alta.
Anne Emilie (snaut 2 mnd.) «følger med» på hva som foregår ute i hagen.
Siste sjekk av løype og sjekkpunkt.

Tidlig lørdag morgen 11. mars, trøtte ansikter rundt frokostbordet. Det var nok blitt bare noen få timer med søvn på de to som snart skulle sette ut på sin rookie-tur med hundespannet rundt halve Finnmark. Bilene måtte være på parkeringen i Alta mellom kl. 08 – 09 på morgenen, så det var bare å sette avgårde. Her ble alle tildelt sine plasser og klargjøring av slede og hunder kunne starte. FL500 hadde start ca. kl. 12.

Jonny får sleden sjekket av TD før start.
Sandra Gollor og Jonny (nesten) klar for start 🙂

Mens Jonny puslet med sitt, benyttet jeg (Silje) muligheten til å hilse på kjentfolk som også skulle kjøre FL500 (Hågen Bjørgum, Lill Monica Frisk, Emma Cowell med blandaspann og Hans Petter Harangen med blandaspann). Veldig gøy å ha flere kjente man kunne følge med i år.
Det koseligste var nok også å få se igjen to av valpene vi solgte til Stjørdal, nemlig Ispoten’s Athene Jelly (som tilhører Trond og Grethe Welde) og Ispoten’s Anouke Frost (som tilhører Lill Monica Frisk og Tore Morten Remman), og selvfølgelig eierne deres også 🙂
Begge disse to skulle gå i Lill Monica sitt spann. Med disse to var det altså fem av Sky sine avkom fra A-kullet vårt som startet FL500; Ispoten’s Aragorn Merlin i Sandra Gollor sitt spann, Athene Jelly og Anouke Frost i Lill Monica sitt spann og Atlas og Aramis i Jonny sitt spann. Både Atlas, Aramis og Aragorn Merling fullførte FL500! 😀

Ispoten’s Athene Jelly.
Foto. Charlotte Andersen
Ispoten’s Anouke Frost.
Foto: Charlotte Andersen
Ispoten’s Aragorn Merlin før start

Må også rette en stor takk til supersporty Charlotte Andersen som steppet inn på kort varsel som handler i starten, slik at jeg (Silje) kunne ta bilder av de startende.
Også underveis og på avslutningen steppet hun inn, tusen takk for hjelpa nok en gang Charlotte! 😀

Charlotte smører potesalve på Aramis før han blir sokket.
Sandra Gollor (Ispoten’s Aragorn Merlin i wheel)
Emma Cowell
Hans Petter Harangen
Lill Monica Frisk (Ispoten’s Athene Jelly i point og Ispoten’s Anouke Frost i team) – renraset siberian-spann
Hågen Bjørgum – renraset siberian-spann
Marte S. Jørgensen – kjørte også renraset siberian-spann

————————————————————————————————————————-

Så, over til selve løpet etappe for etappe, med betraktninger fra kjøreren selv:

Jonny rett etter start.
Foto: Wenche Offerdal.

Første etappe; Alta – Jotka 79 km – snitt 11,3 km/t:
Startet ut fra Alta sentrum i solskinn i et enormt folkemylder. Veldig artig med alle som står og heier på sidelinja! Ut fra Alta var det en god del køkjøring (noe vi bla forespeilet før start). Føret var greit og hundene var ivrige og gikk godt, det var mye nye inntrykk og spennende løyper for dem. Et lite stykke før Detsikalia, sto det en gruppe med mennesker som delte ut kaffe og nystekte vafler. Tenkte det var for tidlig å få hallusinasjoner nå allerede, så dette måtte være ekte. Veldig koselig! 😀
I det vi nådde bakkene, begynte folk å ta oss igjen. Det var trangt og smalt oppigjennom, så det var vanskelig å finne gode passasjer for forbikjøring. Parkasen var på fra start, men den ble lagt i sleden før starten på alle bakkene, det blir godt og varmt når man jobber seg oppover. Snacket hundene et par ganger i løpet av etappen. Mot toppen av Detsikalia var det en del scooterfolk, og mange folk som heiet.
Vel fremme på Jotka var det veterinærsjekk, ingenting å utsette på hundene. Dette var et villmarksjekkpunkt med to timers obligatorisk hvile pluss tidsutjevning. Har aldri sett ei fjellstue med så mye folk. Her kunne vi også kjøpe oss mat, og bidosen smakte aldeles fortreffelig. Spiste alt for mye. Var utålmodig etter å kjøre videre, men måtte forholde oss til kjøreplanen, og hvilte noen timer ekstra etter obligatorisk hvile før ferden gikk videre.

-For oss som satt hjemme og fulgte med, og begynte å lete etter Jonny på GPS-trackinga, var det veldig surt å finne ut at han ikke hadde fått denne i Alta. Han skulle få GPS på Jergul, som var neste bemannede sjekkpunkt.

Jonny ut fra start i Alta.
Foto: Stefan Bellika
Sky og Arn i led ut fra start i Alta.

Andre etappe; Jotka – Jergul  75 km – snitt 11,2 km/t:
Fin og rolig nattetappe, trives best natterstid med hundespannet. Hundene går bedre og jeg er mer fokusert. Kjørte over det store vannet Iesjávri. Passerte Mollisjok og trodde vi var framme når vi så neste sjekkpunkt, men det var sjekkpunktet til juniorkjørerne, Soussjavri. Etter det var det elvekjøring langs Kárásjohka inn til Jergul. Ca. 9 km før sjekkpunktet, møtte jeg på Elisabeth Edland og Ronny Wingren. Hun kunne fortelle at det bare var 9 km igjen til sjekkpunktet. Takket for det og ønsket henne god tur videre. Hvilte godt på Jergul og før ferden gikk videre til neste villmarksjekkpunkt. Følger kjøreplanen konsekvent.

-Her fikk Jonny utlevert GPS-tracker, MEN den fungerte ikke, til stor ergrelse fra oss hjemme. Neste mulighet var på sjekkpunkt Karasjok.

Tredje etappe; Jergul-Mollisjok 63 km – snitt 11,6 km/t:
Her gikk etappen tilbake langs Kárásjohka, forbi Soussjavri og opp til Mollisjok, som var et villmarksjekkpunt. Ble tatt veldig godt i mot (her også) av smilende folk som var behjelpelig med det meste, men det er herlig å være for seg selv å styre og stelle med hundene uten å bli forstyrret. Spiste veldig gode reinsdyrkaker til frokost/lunsj. Ble hentet ut av veterinærene underveis. Amarok og Gorm hadde hatt en liten disputt, men veterinærene hadde skilt dem greit. Gikk selv over hundene etter dette, og tilkalte veterinæren for å informere om at Gorm hadde skade på en klo, kapselen var falt av. Dette hadde ikke veterinærene fått med seg, og ga meg klapp på skuldra for at jeg sjekket hundene selv etterpå (god hundevelferd). Gorm fikk renset kloa, tapet den og så var han «good to go».

Fjerde etappe; Mollisjok-Karasjok 54 km (Hundevidda) – snitt 12,9 km/t:
Denne etappen gikk veldig bra, det var mange minusgrader på natta (rundt 15-20 minus). Hundene gikk veldig godt, de trives bedre og bedre jo kaldere det blir. Vi var vel 3 eller 4 spann som kjørte sammen over Hundevidda denne natta. Artig sluttkjøring av etappen inn til Karasjok etter Ravnastua, siste del langs elva Kárásjohka. Kunne se små tegn på Aske at han var litt sliten. På fjellet var det litt sukkersnø og tunge spor. Hvilte en god stund her og i følge kjøreplanen, neste etappe var den lange og «beryktede» elveetappen…

-Her fikk Jonny ENDELIG utlevert GPS-tracker som fungerte, så nå kunne alle «soffa-mushere» følge Jonny sin GPS (noe som førte til enda mindre god søvn for mange ^^,).

Femte etappe; Karasjok-Levajok 84 km (elveetappe) – snitt 9,7 km/t:
Lang og kjedelig etappe. Fikk Aske i sleden ca. halvveis på etappen, dette hjalp ikke på motivasjonen for hverken hunder eller kjører (Aske er den største og tyngste hunden vi har). Fikk parkering på elva ca. 1 km før sjekkpunkt Levajok. Etter litt rettledning og tips fra Tore og en «streng finger» til hundene, fikk jeg hundene i gang etter at jeg hadde gått med dem rundt 400 meter. Dette var en tillitssvikt mellom hunder og kjører, men etter denne hendelsen var tilliten bedre. Memo to self; det er ikke verdt å «jabbe» til hundene. Går de godt og det hele fungerer, la hundene jobbe. Hvilte også en god stund her, før etappen over til Skoganvarre. Satte ut Aske på Levajok. Han var i fin form, bare litt sliten. Kunne nok blitt med videre, men ville ikke risikere å få han i sleden igjen.

Jonny vekker hundene og klargjør for start videre.
Foto: Trine Johansen
Sandra og Jonny på etappen mellom Karasjok og Levajok.
Foto: Merete Hagerup

Sjette etappe; Levajok-Skoganvarre 83 km – snitt 7,3 km/t:
Startet ut med syv hunder på kvelden, friske og raske og klar til dyst. Skjønte allerede fra 5-6 km ut i løypa at dette ville bli en tung tur. Det var mye motvind, fikk uværet rett i «fleisen». Ble overrasket over alle bakkene opp og ned, og hvor kupert det var. Klarte å henge meg på Wolfgang Simon-Nilsen store deler av etappen, det hjalp mye på motivasjonen, både for hundene og meg. Plutselig over en bakketopp klarte vi å overraske en av viddas største og mest sky predator, nemlig jerven. DET var kult! Den kan jeg leve lenge på 🙂
Valgte å legge med ned å hvile på sporet på morgenkvisten for hundenes beste, for at de skulle få litt hvile. Hadde planlagt tre timer hvile, men det ble bare to timers hvile pga. Atlas kom og vekte meg. Våknet av at snuten til Atlas kom snikende under jervenduken, han var klar til å løpe videre!
Hadde en herlig nedkjøring til Skoganvarre etter hvilen. Kom ned i vakker furuskog på morgenkvisten, inn til veterinærsjekk og seks timers obligatorisk hvile. Veterinærene hadde ingenting å utsette på hundene, de var kjempefornøyd.

 

Syvende etappe; Skoganvarre-Jotka 58 km – snitt 3,0 km/t:
Startet Her hadde forkjølelsen slått inn for fullt, noe som resulterte i at jeg var tung i hodet og kroppen, tett og generelt sliten. Det resulterte i at jeg ikke fulgte helt med, fulgte løype og stikker med refleks, og tok derfor av feil i et kryss. Denne løypa førte oss opp på et fjell i veldig bratt og ulendt terreng, noen av de hardeste bakkene jeg har opplevd. På toppen var det full storm og dårlig til null sikt. Fikk etterhvert fiska frem telefonen fra parkasen som lå nede i sledesekken (note to self; ha mobilen og GPS i innerlomma på kroppen hele tiden…). Der var det X antall ubesvarte anrop. Skjønte fort at det bare var å snu og kjøre tilbake samme vei, siden reglementet sier at du må følge samme spor tilbake til utgangspunktet. Når jeg kom ned igjen til krysset, hadde jeg telefondekning, og fikk ringt Tore. Hadde valget om å fortsette mot Jotka eller kjøre tilbake til Skoganvarre. Hadde jeg kjørt mot Jotka, hadde det blitt lite mat igjen på hundene (hadde kun snacking som skulle vare helt til Alta, og det ville blitt litt lite med tanke på det dårlige været på fjellet om bomturen på et par mil, som gjorde at hundene trengte mer energi). I reglementet står det også at hvis man åpner nødfôret til hundene, så må man bryte løpet. Dette var ikke et alternativ for meg, så jeg valgte å kjøre tilbake til Skoganvarre for å hvile hundene på halm, tørke klær og hvile litt selv.

Humøret og motet var på bånn, men etter en peptalk fra Tore og rådslagning for hva jeg skulle gjøre videre, og visshet om at hundene var frisk nok til å fortsette (etter litt hvile), klarte Tore å tirre meg nok til å ville fortsette løpet etter hvilen. Hadde vel egentlig bestemt meg for at jeg skulle til Alta før hundene var kommet på halmen, men den lille setningen/beskjeden fra Tore; «Er du litt hard i hauet, så fortsetter du», ga meg viljen og den ekstra lille energien jeg trengte.
Fikk beskjed før jeg kom ned til Skoganvarre om at jeg fikk supplere med fôr og snacking fra Lill Monica Frisk, så da visste jeg at hundene ville få nok energi videre. Tusen takk igjen Lill Monica! 🙂 Reglene sier at man ikke kan bruke sin egen depotbag når man har levert den fra seg og forlatt sjekkpunktet, men man kan fritt inngå avtaler kjørere mellom.

Etter at hundene hadde fått masse mat og var lagt på halm, møtte jeg på Hans Petter Harangen/Vestavinden husky. Han var kommet inn til Skoganvarre rett før jeg kom tilbake igjen. Var så heldig at jeg fikk komme inn i bobilen deres og fikk servert varm mat og cola, det har aldri smakt så godt før. Tusen takk til Vestavinden husky for at dere tok inn en sliten, trøtt og syk kjører og ga han kveldsmat og litt varme i en sliten kropp 😀
Vi bestemte oss da at vi skulle starte ut til Jotka neste morgen og ta følge sammen over fjellet.

Trøtt og sliten kar, fornøyd med taco.
Foto: Rita C. Berg

Føret var tungt, det var ingen spor og det var mange «usynlige» bakker. Hans Petter og jeg byttet på å dra, og pga. tungt føre, merket jeg at hundene mistet litt motivasjonen til tider. Måtte sparke hele veien til Jotka, men visste det at så fort vi kom inn på scootertrasèen, ville Sky ta ansvar å få opp farta igjen. «Driven» var tilbake i Sky med en gang vi traff scootersporet, hun visste hvor hun var og hvor hun skulle.
Ankom sjekkpunkt Jotka og Sky ville dra rett gjennom, men planen var å hvile litt her for å gi hundene en god opplevelse. Ble tatt godt i mot av teamet på sjekkpunktet og veterinærene. Hundene ble nøye gjennomgått, hvor det ble konstatert at de alle sammen var friske og raske og klare for siste etappe inn til mål. Etter to timer var det ingen vits å vente lenger, hundene var våkne og Sky bare ventet på å få gå videre.
De yngste hundene var selvfølgelig de «vanskeligste» å få ut av halmen, men alle liker å ligge på halm og ha det komfortabelt og nyte så langt ut i løpet. Kom oss fint videre og så frem til siste etappe mot mål.

-For oss som satt hjemme med hjertet i halsen, var det betryggende å få kontakt med Jonny igjen etter den lille fjellturen han hadde tatt seg. Sitat pappa; «Han har sikkert tatt seg en tur for å fiske på isen».
Det var godt å vite at han ble godt tatt vare på av handlerteamet til Vestavinden husky, og at han og hundene skulle hvile litt, før de satte nesen mot mål. For det visste vi, Jonny var ganske oppsatt på at skiferplata, den skulle han ha (såfremt at det ikke var noe galt med hundene) 😉

Skjermdump fra KiroPets.
Skjermdump fra KiroPets.
Skjermdump fra KiroPets.

 

Siste etappe; Jotka-Alta (mål) 50 km – snitt 11,7 km/t:
Startet ut i godt driv, hastigheten gikk drastisk opp og vi fant et godt spor som vi klarte å holde. Sendte melding til Silje at jeg drømte om en kald solo og burger! 😉
Møtte etterhvert på 10-12 scootere, og det begynte å demre at jeg snart var tilbake i sivilisasjonen og måtte ut av «løpsbobla». Turen ned Detsikalia gikk rolig for seg, kom ned på Altaelva og der sank temperaturen, men her kom diesellukta og trafikkstøy. Hadde vel egentlig litt lyst å snu spannet og suse tilbake til vidda, men det gikk ordentlig opp for meg at vi ville klare målet vi hadde satt oss, nemlig å fullføre FL500 med friske og glade hunder.

Jonny noen få km. før mål i Alta.
Foto: Marit L. Abrahamsen
I MÅL! 😀

Det var overveldende fantastisk å krysse mållinja! Får fortsatt gåsehud når man hører Vangelis – Conquest of  Paradise! 
Det var en herlig mottagelse og veldig deilig å se alle sammen igjen 🙂

-Det var en aldeles fantastisk følelse å se GPS-taggen til Jonny forflytte seg fra Jotka og ned mot Alta, i godt sig. Faktisk var farta så god, at det bare var såvidt jeg rakk frem til målbanneret når Jonny og spannet kom (kan takke lille Anne for den, hun ville ha mat 😉 ).
Utrolig godt å få gi Jonny en god klem, hilse hundene velkommen tilbake og ikke minst, overlevere en stykk varm burger og en kald solo til kjøreren selv! 😉

Gjensynsglede <3
TD sjekker at chipnr. stemmer på hundene og at alt som skal være i sleden, er der (mens de gir hundene kos 😉 )
Hundene ble sjekket grundig av veterinærene etter målgang.
Velfortjent kos <3 Foto: Charlotte Andersen
Aske var fornøyd med å se flokken igjen 🙂

Fornøyd kar 🙂

Jonny sammen med Marte S. Jørgensen på sluttbanketten, hun fullførte også FL500 med renraset siberian-spann.

 

Sandra kjørte et godt førstegangsløp med spannet sitt, og hadde alle 8 hundene med fra start til mål 🙂

 

————————————————————————————————————————-

Link til Finnmarksløpet sin facebookside, film fra når Jonny kom over mållinja i Alta.

Link til Finnmarksløpet sin facebookside, film og intervju fra når Jonny kom i mål i Alta.

Link til Folkebladet sin nettavis, avisartikkel etter at Jonny hadde fullført Finnmark500 som rookie.

Link til vår facebbokside med Album fra FL500.

————————————————————————————————————————-

Til slutt, litt om hundene:
Alle hundene er unge og uprøvd i langdistanse, bortsett fra Sky som har gått en rekke langdistanseløp tidligere. Underveis på sjekkpunkt har alle hundene fått skryt fra veterinærene og det har ikke vært noen problemer med diaré eller lignende.

Sky – Gikk i led hele distansen, kun litt usikker når de andre begynte å vingle/var usikre, hun syntes det var tungt å dra hele lasset alene. Sky er en jeg kan stole på, hun kan dette og viser det gang på gang. Forholdet oss imellom er et elsk-/hat-forhold, men hun er mye «kulere» mot meg nå. Man må virkelig fortjene sin respekt fra henne, og vi kan vel si at denne «turen» har gjort forholdet oss imellom mye sterkere. Spiser ok på sjekkpunkt og fôres litt ekstra med snacking på sporet, da tar hun alt hun får.

Arn – Allrounder som bare går og går, startet i led. Det er aldri noe feil med Arn, han er en godklump som du ikke merker noe til, han bare gjør jobben sin, rett og slett en gjennomsyret herlig hund!

Bella – Gikk ca. 40 mil av løpet i led, hun er enda litt «ung» i hodet, og gikk dermed litt lei av og til, ble mye tenking og ansvar. Dette vil nok bedre seg etter mer trening og distanse, vi har stor tro på henne. (Hun har gått mye i led både på trening og i de løpene hun har startet). Spiser godt på både sjekkpunkt og snacking.

Aramis – Jobber godt, en kar det er lite problemer med. Mistet litt motivasjon på den lange elveetappen, men han viser veldig gode tegn (er tross alt bare 2 år i april). Spiser godt på både sjekkpunkt og snacking.

Atlas – Gikk noe i led, og vi tror han kan bli en veldig bra leder med alder og erfaring (han er rolig og avbalansert, kald i hodet når det «koker» rundt ham, men også veldig sta som både mor og far). Som kullbroren Aramis, ble også elveetappen litt demotiverende for ham. Spiser godt på både sjekkpunkt og snacking.

Gorm – Feilfri, går og går, 100% stram line hele veien (imponerer stort med tanke på at vi kun har hatt ham i trening siden august -16). Spiser godt på både sjekkpunkt og snacking.

Amarok – Jobber godt, stor og sterk. Fremdeles noe «unghund» i hodet han også, vil komme seg med mer trening og erfaring. Spiser godt på både sjekkpunkt og snacking.

Aske – Stor og sterk, jobber som en bulldoser, men går samtidig veldig lett til å være så stor. Noe sliten fra Karasjok og ble satt ut på Levajok, men tatt i betraktning hvordan han var da han kom tilbake til oss for 1 år siden, så har han imponert! Spiser godt på både sjekkpunkt og snacking.


Igjen, tusen takk til alle som har fulgt oss på veien, det har vært kjempegøy og veldig oppmuntrende! Jonny har fått høytlesning fra hver eneste hilsning og lykkeønskning i ettertid, og han setter stor pris på hver og en av dem 🙂

Følg oss videre, gjerne på vår Facebook-side Ispoten siberian husky kennel. Den oppdateres jevnlig.